- Hvilket sjokk - bloggen er død
- Ja, de fisket den ut av vannet i går
Slekt skal følge slektens gange
Kvinnene skjuler sine skritt
Med hodet i skrustikka og magen i revolt, forsøker jeg tappert å løfte en mørbanket, lemlestet, fremmedgjort kropp ut av lakenverdenen og inn i den kalde virkelighet. Alene.
Hva skjedde i går? Det siste jeg husker er at jeg begynte å bli edru, at jeg begynte å bli pinlig berørt og en flau knipe bredde seg i magen. Trøtt, så trøtt. Det husker jeg. Og så ingenting.
I starten hadde jeg store planer - grandiose. Dette skulle markere et skille i min fattige tilværelse. Et skritt i det skredet som var kaoset jeg forsøkte å manøvrere meg i.
Som forsvant gleden. På et eller annet tidspunkt ble jeg nummen, bitter og skremt. Heller enn å vokse, ble jeg taus og usikker. Anonymiteten skulle gi meg dekke, og i ly av dette dekke skulle jeg eksperimentere med de kjemiske substanser som er vårt språklige bindemiddel. Dette skjedde ikke. I stedet ble bloggen et politisk boltringsområde hvor jeg skjøt fra hofta og mumla fra levra.
Gradvis grep superegoet - det innbilske dyret - mikrofonen. Jeg ble vár meg selv. Bloggen ble et speil, og i det så jeg mitt eget selv slik jeg forestilte meg at jeg fremstod for andre. Jeg glemte at jeg bar maske, og Igor ble en identitet.
I stedet for å kunne være uhemmet, vokste Igors identitet frem og hemmet meg. Jeg fryktet tabu-emnene: meta-blogging og veike språklige triks som tredjeperson. Plustelig ble Igor noe som måtte beskyttes fra bloggosfærens skrevne regler.
Nå har jeg sovet lenge nok. Jeg skal gå videre alene. Jeg håper at alle jeg møtte i går har glemt meg. Jeg håper jeg slipper å se deres ansikter igjen. Alene nå. Helt alene. Det er nok best.
